Pissatrengt i Oslo

Av Peter Nagy

Jeg føler meg ofte pissatrengt opp i et hjørne i Oslos gater. Som sist jeg var på Paddys Irish Pub øverst i Stortingsgata for å se fotballkamp på storskjerm.Oss-gutta-332013
Bøtter innpå noen halvlitere sånn som jeg pleier og etter en stund begynner det å skvalpe gult i øyekrokene og sprenge noe infernalsk i blæra.
Da har det gått 37 minutter av første omgang, og Gareth Bale skal fyre av et frispark i relativt farlig posisjon cirka 25 meter fra mål, utenfor hjørnet av 16-meteren.
Jeg sier relativt farlig fordi de fleste skyter himmelhøyt over derfra, mens Bale har scoret noen spektakulære mål fra det holdet. Bare åtte minutter til pause, tenker jeg, åtte minutter pluss et par minutter tillegg, kanskje.
Jeg vet, som alle andre karer som har levd noen år og har litt visdom under beltet, at når du først begynner å pisse, da må du pisse hele tiden. Jeg kniper og kniper, Bale skyter i muren. Omgangen ebbet ut. Jeg strener mot dassen, som ligger strategisk til på Paddys. Det er sånn med oss kara og det å være pissatrengt at vi kan holde oss lenge, men når vi vet at nå er det like før vi kan lette på trykket, slipper vi opp ørlite grann. Da er det ingen vei tilbake.

Noen år tidligere. Jeg er i København og noen hundre meter fra hotellet da urinblærelampa begynner å lyse faretruende gult. Jeg har fått i meg betydelig av det kranene i den danske hovedstaden har å by på.
Jeg bruker all min mentale styrke for å knipe igjen, men idet jeg dytter nøkkelkortet i hotelldøra begynner allerede knipemusklene å gi etter. Men, nei da, nøkkelkortet vil da ikke virke. Ikke. I. Det. Hele. Tatt.
HÆLVETE! Jeg krøker meg bort til heisen, ned i lobbyen, feier bryskt unna de andre gjestene ved skranken og presser ampert fram mitt ærend.
Nøkkel får nøkkelbehandling. Krøker meg tilbake til heisen, opp i fjerde, bort til døra, nøkkel virker, kneppe opp buksa, puste rolig så alt går i dass, og ikke på hender og bukser.
GUD BEDRE. For en deilig følelse. Åååååh! Det renner, og renner, og renner, floden vil ingen ende ta. På flere måter ligner det på en utløsning, og på flere måter er det bare enda bedre. Du slipper å bli overmannet av en trang til å være i fred etterpå. Du slipper å holde rundt kvinnen og si at du er glad i henne, når du mest av alt ønsker deg en kald pils. For etter at du har pisset og opplevd nærmest orgasmiske tilstander ved pissoaret, får du lyst på en pils til, og så går du og kjøper deg en pils.

På Paddys kommer jeg meg ubesværet fram til pissoaret og får gjort mitt fornødne.
Øynene finner tilbake til den naturlige hvitfargen med blodtrukne innslag, og glad og lettet finner jeg tilbake til bardisken, kampen og flere halvlitere.
Det er når jeg skal hjem etterpå at de virkelige problemene begynner. Selv om jeg har hilst på renna adskillige ganger, skvulper det forrædersk i blæra med en gang jeg står på gata.
Jeg skjener mot Aker Brygge for å ta båten til Nesodden, der jeg bor, og det er umulig å pisse noen sted. Jeg er for full til å komme inn på Steamen, ja, til og med for full til å komme inn på Burns. Løsningen er parken ved Rådhuset.
Egentlig en fin løsning også, det er deilig å pisse under åpen himmel, rene terapien. Jeg gjør det ofte hjemme i hagen, men midt i byen, det er kriminelt. I Oslo koster det 4000 kroner å urinere på offentlig sted. Selv om du gjør det under et tre, i en park, uten å være til sjenanse for andre enn en og annen villfaren uteligger.
Jeg skjener ut av fortauet og inn i parken. Under den frodige rekken med høye trær. Enda en gang opplever jeg oseaner av velvære i møtet med et av naturens store undere. Kroppens eget geniale kretsløp. Skulle det komme en politibetjent, vil jeg påberope meg nødrett. For jeg var skikkelig nøden.

Nagysign